vil du si at noe av det beste med en reise er å komme hjem igjen?

jeg vet ikke. jeg har hatt det sånn siden jeg var ei lita jente. jeg husker det så veldig godt etter en ferie til danmark, kvelden vi kom hjem lå jeg i senga og tenkte på pokemonkortene jeg hadde overtalt mamma til å kjøpe under ferien. fikk angst for å ha kastet bort penger på noe jeg ikke trengte. redd for å måtte gå tilbake til hverdagen. ikke lenger kunne sette seg i en bil og kjøpe hjemmelagd is fra de små meieriene på veien. Nei, var ikke lenger på ferien, men jeg var hjemme.

Nå er jeg hjemme etter å ha sett det vakreste noen sinne:
utsikt over eventyrstranda fra toget. sitte og dingle med bena ut togdøra. trekke inn føttene når du føler gjerdet som noen ganger skiller deg fra stranda kommer litt for nærme toget. det å ikke ville blunke fordi man vil få med seg alt.

Jeg har hørt de sykeste historiene:

i 2009, da problemene var på sitt verste, pleide jeg å se døde lik og kroppsdeler strødd utover veien på vei til jobb.

Og lært noe jeg ikke visste noe om før:

hyyyyysj, du må ikke snakke høyt om at jeg har vært en tiger. de er fortsatt ute etter oss.

Det jeg vil savne mest er:

å sitte bakpå motorsykkelen til søskenbarnet mitt som jeg kaller for storebror, han som passer på at jeg har det bra og har det gøy, og selv om jeg er lillesøstera hans kjøper han røyk til oss.

Den siste dagen:
den siste røyken: jeg røykte halve under et banantre og resten imens han kjørte oss hjem. den følelsen kan liksom ikke beskrives, for det var så nytt og jeg gjorde det ikke lenge nok til å kunne føle noe annet enn ren lykke.

Jeg har pakket ut koffertene mine og sorterer ting. Alt er gaver. Alt er kaos. Rot. Komme hjem fra ferie. Slitsomt. Kaldt. Ensomt.