ungdomsklisjé

alle vennene mine driver og snakker om at de vil til utlandet, haike gjennom europa, dra til kina og drømmer om å ende opp i colorado.

jeg hører på dem med troverdighet. jeg tror på det at de vil, jeg tror på det at de drømmer. men jeg vet også at de kan ombestemme seg.

bare det å dra på utvekslig besto av masse masse "kanskje"-er og pros and cons. jeg ville til italia. eller til tyskland og lære meg tysk, men var altfor redd til å ende opp på bondelandet med masse nazier. jeg endte opp i england fordi jeg ikke turte å bli igjen i norge, turte ikke å kjede meg.

kanskje derfor jeg ikke tør å bli i oslo. alle jeg elsker planlegger å dra ut, og ingen planlegger å dra meg med. men jeg planlegger ikke å ta med meg dem heller. vi er jo bare tenåringer, og jeg delte rom i fjor. det er ganske kjipt noen ganger, man vil jo unngå å krangle med venner. skjønner at vi ikke vil dra med hverandre.

så det å fortelle dette til deg, ida, det var fint. det å fortelle deg at det kanskje er greit om jeg faktisk ender opp med å bli i oslo, for jeg har jo fortsatt deg. akkurat nå er det kjipt hjemme. uansett hva jeg gjør neste år, er det ingenting som stopper meg fra å flytte. og på en måte så spiller det ingen rolle hvor jeg bor, selv om det er kaldt i dette landet kan jeg ha det gøy.

takk.