fra noe større jeg sitter og skriver på

Jeg tenkte at det å gråte var en passende ting å gjøre akkurat da, men jeg klarte det ikke. Jeg satt i senga med hendene mellom bena og så ned på lårene mine. Jeg burde ha begynt å gråte. Hadde det vært en film, hadde jeg begynt å gråte. Men jeg gråt ikke. Jeg klarte ikke å gråte. Jeg bare satt der og leet ikke på en eneste kroppsdel og øynene mine var vidåpne, for jeg var redd jeg kom til å miste kontrollen de få millisekundene de var lukket.