jeg vokste opp på vålerenga og jeg er den eneste mørkhuda blant disse mange hvite vennene mine jeg tilbringer tid med nå. jeg har mista sosiolokten. når jeg jobber på den samme skolen jeg gikk på nå kan jeg nesten ikke tro at det var sånn det starta, jeg starta som en av disse ungdommene jeg også, men jeg drømte meg alltid vekk til bedre liv, til bedre steder, reise mye, ha et eget sted å bo, ha gode venner, være del av et felleskap -
og alle andre må vel ha drømt om noe av det samme? hvorfor var jeg en av de eneste som kom meg hit, hvorfor er det ikke flere som ligner på meg her? hvor mye av dette var tilfeldigheter, hvor mye av dette var ressurser og privilegier, hvor mye av dette var støtten jeg fikk av de rundt meg, hvor mye av dette er selvdisiplinen som jeg setter så sinnsykt høyt, høyere enn meg sjæl, sånn at jeg kan bruke den når jeg makter fint lite, hvor mye av dette var... et ønske om å være bedre enn seg sjæl hele tida?
min gode venn sa: "noen ganger rita, virker det som om du er for god for deg selv. at du er for god for deg selv på en dårlig dag. for god for de tingene du klarer, for de tingene du gjør".
og jeg har tenkt på det hen sa og jeg blir flau over at det stemmer så godt. jeg vil ikke være sint på meg selv hele tida. jeg vil ikke alltid føle at jeg må være flink, men det kjennes ut som et greit valg, et greit fokus, at jeg alltid skal være flink. jeg vet hvordan jeg måler _flink_.
mamma har ikke kreft lenger. søsteren min har det dritkjipt, pappa er sjuk - men de klarer seg. det at jeg ikke er der for dem er mitt lille rebelske oppgjør. å ikke være der for familien er det verste man kan gjøre i den storfamilien jeg ble oppdratt i.
mamma mener at jeg er selvsentrert: jeg har alltid vært selvsentrert, sier hun, alltid vært så selvgod. noen ville kalt det guilttripping, men jeg er ikke alltid så sikker. helt siden jeg var veldig liten har jeg tenkt at jeg skal klare alt jeg kan evne, og jeg har aldri bedt gud om noe som helst, jeg drømmer om det realistiske, jeg rasjonaliserer, og ønsker meg det som finnes, men jeg har også lurt meg selv noen ganger til å tenke at alt bare ordner seg, men da skal du være heldig. og jeg er jo faktisk ganske heldig, så noen ganger stemmer det at det bare ordner seg.
jeg har fått mensen hver fjerde uke de siste månedene. jeg har ingen fucka eggstokker lenger. jeg håper jeg kan bli ferdig med denne fasen av livet mitt som har vart de siste 8 årene. det er ganske dritt å ha en hormonforstyrrelse i tenårene. hvorfor er det ingen som prater om det? jeg skulle ønske flere pratet om det.
og alle andre må vel ha drømt om noe av det samme? hvorfor var jeg en av de eneste som kom meg hit, hvorfor er det ikke flere som ligner på meg her? hvor mye av dette var tilfeldigheter, hvor mye av dette var ressurser og privilegier, hvor mye av dette var støtten jeg fikk av de rundt meg, hvor mye av dette er selvdisiplinen som jeg setter så sinnsykt høyt, høyere enn meg sjæl, sånn at jeg kan bruke den når jeg makter fint lite, hvor mye av dette var... et ønske om å være bedre enn seg sjæl hele tida?
min gode venn sa: "noen ganger rita, virker det som om du er for god for deg selv. at du er for god for deg selv på en dårlig dag. for god for de tingene du klarer, for de tingene du gjør".
og jeg har tenkt på det hen sa og jeg blir flau over at det stemmer så godt. jeg vil ikke være sint på meg selv hele tida. jeg vil ikke alltid føle at jeg må være flink, men det kjennes ut som et greit valg, et greit fokus, at jeg alltid skal være flink. jeg vet hvordan jeg måler _flink_.
mamma har ikke kreft lenger. søsteren min har det dritkjipt, pappa er sjuk - men de klarer seg. det at jeg ikke er der for dem er mitt lille rebelske oppgjør. å ikke være der for familien er det verste man kan gjøre i den storfamilien jeg ble oppdratt i.
mamma mener at jeg er selvsentrert: jeg har alltid vært selvsentrert, sier hun, alltid vært så selvgod. noen ville kalt det guilttripping, men jeg er ikke alltid så sikker. helt siden jeg var veldig liten har jeg tenkt at jeg skal klare alt jeg kan evne, og jeg har aldri bedt gud om noe som helst, jeg drømmer om det realistiske, jeg rasjonaliserer, og ønsker meg det som finnes, men jeg har også lurt meg selv noen ganger til å tenke at alt bare ordner seg, men da skal du være heldig. og jeg er jo faktisk ganske heldig, så noen ganger stemmer det at det bare ordner seg.
jeg har fått mensen hver fjerde uke de siste månedene. jeg har ingen fucka eggstokker lenger. jeg håper jeg kan bli ferdig med denne fasen av livet mitt som har vart de siste 8 årene. det er ganske dritt å ha en hormonforstyrrelse i tenårene. hvorfor er det ingen som prater om det? jeg skulle ønske flere pratet om det.
No comments:
Post a Comment