jeg går og jeg går og jeg går og jeg går og ser opp på trærne, fordi jeg vet at de skal gjøre meg mindre ensom, så jeg går og jeg går og jeg går og ser innimellom opp på trærne.
"unnskyld for at jeg sa at jeg ville dø. det var veldig teit av meg.
veldig dumt at du tok meg seriøst," ønsker jeg å si til deg.
det jeg egentlig prøvde å si var vel noe sånt som:
plutselig våkner jeg opp og de mest hverdagslige tinga er vanskelige: jeg synes det er vanskelig å snu meg, jeg synes det er vanskelig å gå ned stigen fra senga di, jeg synes det er vanskelig å tenke på mat, jeg synes det er vanskelig å føre gaffel'n med maten til munnen og svelge svelge svelge, jeg synes det er vanskelig å drikke vann, gå på do når jeg må: tisse bæsje prompe - men jeg gjør alle disse tinga fordi jeg må (og ikke fordi jeg vil, men jeg vil jo leve), jeg vil jo ikke dø, men jeg føler meg ganske død og borte fordi plutselig ble alle de lette tinga sjukt vanskelige, alle de tinga som gjør at du lever ble vanskelige og jeg tror jeg sa noe så dumt som at jeg ønsket å dø fordi noen ganger føltes det som om jeg ikke eksisterte og jeg følte meg ganske likegla', men i virkeligheten var det vel egentlig sånn at jeg kjempet veldig hardt for å eksistere.
jeg tenker fortsatt noen ganger at jeg burde ligge i en sykehusseng og la proteinslanger fore meg, men det hadde vært så pinlig etter alt det arbeidet vi gjorde sammen. det er jo ikke forsent å gi opp tror jeg, men akkurat nå føles det ut som om kroppen min kan fortsette litt til å gjøre de riktige tinga for hodet nå som hodet ikke funker som det skal.
"unnskyld for at jeg sa at jeg ville dø. det var veldig teit av meg.
veldig dumt at du tok meg seriøst," ønsker jeg å si til deg.
det jeg egentlig prøvde å si var vel noe sånt som:
plutselig våkner jeg opp og de mest hverdagslige tinga er vanskelige: jeg synes det er vanskelig å snu meg, jeg synes det er vanskelig å gå ned stigen fra senga di, jeg synes det er vanskelig å tenke på mat, jeg synes det er vanskelig å føre gaffel'n med maten til munnen og svelge svelge svelge, jeg synes det er vanskelig å drikke vann, gå på do når jeg må: tisse bæsje prompe - men jeg gjør alle disse tinga fordi jeg må (og ikke fordi jeg vil, men jeg vil jo leve), jeg vil jo ikke dø, men jeg føler meg ganske død og borte fordi plutselig ble alle de lette tinga sjukt vanskelige, alle de tinga som gjør at du lever ble vanskelige og jeg tror jeg sa noe så dumt som at jeg ønsket å dø fordi noen ganger føltes det som om jeg ikke eksisterte og jeg følte meg ganske likegla', men i virkeligheten var det vel egentlig sånn at jeg kjempet veldig hardt for å eksistere.
jeg tenker fortsatt noen ganger at jeg burde ligge i en sykehusseng og la proteinslanger fore meg, men det hadde vært så pinlig etter alt det arbeidet vi gjorde sammen. det er jo ikke forsent å gi opp tror jeg, men akkurat nå føles det ut som om kroppen min kan fortsette litt til å gjøre de riktige tinga for hodet nå som hodet ikke funker som det skal.
No comments:
Post a Comment