i dette landet regner det fint. det er ikke grått, det er grønt.

det er høst nå og det regner, og det er min favorittårstid fordi fargene er fine, men det er ingen annen stund som minner meg på hvor ensom vi egentlig er.

'jeg har mye kjærlighet å gi, jeg bare vet ikke hvordan jeg skal slippe det ut,' har jeg lyst til å si til deg. og etter at jeg har sagt det vil jeg at du skal si noe fint som får meg til å smile. men jeg kommer ikke til å si det, for kjærlighet er noe man helst viser, ikke noe man skal snakke om.

pappakomplekser. herregud. mitt tenåringsliv er bygd på pappakomplekser. jeg er også en klisje, sammen med alle andre, alle andre blir også mint på hvor ensom verden kan være om høsten. med det grønne regnet og de gule bladene og meitemarkene.