Satt nettopp og hørte et intervju med en gutt som sa at det var fantastisk å komme seg bort fra et land med borgerkrig, han hadde mistet både tanter, onkler og pappaen sin. Han priste seg lykkelig for å ha fått muligheten til å vokse opp med moren sin i Norge.
Nå sitter jeg her, født i Norge uten å ha måttet gå gjennom krig, asylmottak og naturkatastrofer. Pappa og mamma gikk gjennom det for meg, de måtte gjennom mye. Usikkerhet, mysterium, sult, troverdighet.
Også sitter jeg fortsatt her med mindreverdighetskomplekser og lurer på hvorfor jeg har havna her. Hva er det jeg holder på med?
No comments:
Post a Comment