Noe vått har lagt seg i mellom oss, som gjørme - kanskje alger. Noe ekkelt. Noe som ikke føles fint. «Jeg kommer ikke gjennom,» tenker jeg. «Jeg prøver å ta det bort, jeg prøver å strekke bort til deg, men jeg kommer ikke gjennom».
«SER DU DET IKKE?! DET I MELLOM OSS?» roper jeg i mitt stille sinn. Ser du hva det er? Klarer du ikke å ta det bort du heller?
Nei, dette føles for ekkelt. Og tanken på alt det som har vært, det fine... Vi skulle ikke bare drømme, vi skulle leve, vi skulle ta på, føle, kjenne, smake, lukte; LEVE. Tanken på alt det fine vi hadde gjør meg ikke så sorgmodig, heller det at det ikke vil bli mer av oss. Vi skulle vært så mye mer enn bare snakk. Så mye mer enn det lille vi tilslutt hadde sammen.
Herregud, jeg kjenner meg igjen til hundre. Du kunne ikke ha sagt det på en bedre måte.
ReplyDelete