Wednesday, January 11, 2012

smerte

mine skritt er fjærlette, men de lager fortsatt lyder og jeg står i vannet og lurer på om jeg skal snu og gå. for alt jeg vil er å falle i dine armer og fortelle deg hvorfor, men et sted på veien gikk jeg for langt og jeg har krysset altfor mange lyskryss til at nå jeg tør å se tilbake. jeg kan løpe tilbake så fort jeg kan, men jeg kan ende opp med hjertet kloret ut og blinde øyne, og det er ingen garanti for at du vil prøve å forstå hvorfor jeg måtte gjøre som jeg gjorde den ene gangen bakken forsvant under føttene mine.
Posted by Rita at

1 comment:

  1. MarieJanuary 12, 2012 at 2:26 AM

    Det er litt rart hvor fanget jeg blir i tekstene dine, for det går jo uker mellom hver gang jeg kommer på at dine ord eksisterer (det dukker liksom opp midt på natten ofte), men da blir jeg liggende lenge på magen, siden, ryggen for å komme ikapp med de siste ordene jeg leste, og du skriver så mange, så vakre, og jeg skulle ønske jeg hadde den skrivelysten over meg igjen, men den kommer vel kanskje plutselig.
    Jeg lurer på hvordan du ser ut og hvor du er når du skriver og jeg håper å finne noe av deg mellom to permer i en bokhylle en dag, det fortjener du.

    ReplyDelete

Subscribe to: Post Comments (Atom)

Blog Archive