bærer av bein I

Her, hvor vannet raver i bølger. Jeg bor like ved. Små bølger som dyttes opp mot vannet og renner tilbake igjen, det kaster seg mot seg selv, hele tida er det store bølger som drar seg oppover og kaster seg mot seg selv, tilbake til seg selv, hvorfor skal det vende tilbake slik. Søsteren min har bedt meg om å ikke være redd. Det finnes måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Jeg vet hun skal passe på meg, hun har sagt at hun skal passe på meg, men de gangene hun løper mot vannet for å plukke oppe noe ved strandkanten blir jeg stående stille der hvor hun slapp meg, hvor hun løp fra meg, jeg lukker øynene for havet.

Ingen av oss kan svømme. Kanskje ikke sånne som oss skal lære seg vannet å kjenne. Naboen vår, han er fisker, han har en båt. Han går ut på vannet hele tida, i en liten jolle ut på det store vannet, og han har aldri dukket under vannet en tur. En gang fortalte jeg ham at jeg var redd. Det er så uregjerlig, dette havet, og han sa jeg måtte roe meg ned, det er måter å oppføre seg på som gjør at havet er mindre farlig. Han sa båten hans aldri har veltet. At det finnes tider på døgnet hvor det er bedre å være på havet, at fikserne har inngått avtaler med havet som gjør at man kan fiske trygt.