du og jeg

noen ganger tenker jeg hvor dumt det er at du ikke vokste opp i nabolaget mitt, at vi ikke kan mimre om de samme gamle folka og hva vi pleide å gjøre som de var små. alt jeg må forklare alt om familien min, og du om familien din, det sies jo at ingen kjenner deg bedre enn de som kjente deg som barn, jeg skulle ønske vi kjente hverandre ut og inn, fra barnehagen og til nå. jeg tenkte på dette da jeg skrev

hvor har du vært i hele mitt liv?

men det var i oktober da jeg skrev det til deg, og jeg var ikke i fylket ditt, ikke i nabofylket ditt, ikke i landet ditt, jeg satt i stockholm og tenkte på hvor fin du var. det er april, vi er bestevenner, jeg har ikke kjent deg i to år en gang. hva om vi møttes på barneskolen? på ungdomskolen? åttende, niende, tiende klasse? på sommerskolen eller på fotballtrening? hva om vi hadde vært venner, også ikke likt hverandre? vært hverandres strake motsetninger?

jeg tenker, du og jeg, vi måtte leve de barndomsårene og ungdomshelvetesårene hver for oss

for å forstå oss på hverandre
og for å passe inn i hverandres liv


(hilsen ingenvetomdennebloggen)