Jeg gikk bortover grusveien igjen med hendene foran øynene og gråt så høyt jeg kunne. En jente som griner gjør alltid verden til et styggere sted og jeg følte at verden fortjente det. 

skolebiblioteket/verdens bokdag

samling i gymsalen, 800 blikk mot veggen -
høytlesning (arabisk folkeeventyr)

quiz
quiz på barneskolen -

så mange som er flinkere enn meg i det jeg er flinkest i,
tenkte jeg
og ble redd

faen ta balldagen og aktivitetsdagen og alt det der jeg aldri ville på
jeg leste en bok om dagen og ville være bestevenninne med bibliotekdama

panna di

jeg liker å kysse deg i panna for panna di er så hard og da setter jeg liksom et avtrykk etter meg - i panna eller tinningen, ikke på kinnet hvor kysset bare forsvinner på en måte, men panna, herregud panna di eller tinningen din er stedet å kysse

hey missus. how are you doing? are you ok? just tell me. really. cut the crap. i know you have both good days and bad days, but it doesn't really matter. some people have more good days than bad days, you know. how are you? now tell me, how are you doing? how are you really feeling?

du og jeg

noen ganger tenker jeg hvor dumt det er at du ikke vokste opp i nabolaget mitt, at vi ikke kan mimre om de samme gamle folka og hva vi pleide å gjøre som de var små. alt jeg må forklare alt om familien min, og du om familien din, det sies jo at ingen kjenner deg bedre enn de som kjente deg som barn, jeg skulle ønske vi kjente hverandre ut og inn, fra barnehagen og til nå. jeg tenkte på dette da jeg skrev

hvor har du vært i hele mitt liv?

men det var i oktober da jeg skrev det til deg, og jeg var ikke i fylket ditt, ikke i nabofylket ditt, ikke i landet ditt, jeg satt i stockholm og tenkte på hvor fin du var. det er april, vi er bestevenner, jeg har ikke kjent deg i to år en gang. hva om vi møttes på barneskolen? på ungdomskolen? åttende, niende, tiende klasse? på sommerskolen eller på fotballtrening? hva om vi hadde vært venner, også ikke likt hverandre? vært hverandres strake motsetninger?

jeg tenker, du og jeg, vi måtte leve de barndomsårene og ungdomshelvetesårene hver for oss

for å forstå oss på hverandre
og for å passe inn i hverandres liv


(hilsen ingenvetomdennebloggen)

sounds like berlin

#3

du veit den følelsen når du våkner opp hos venninna di og du kjenner at noen sølte øl i håret ditt kvelden før og buksa di ligger vrengt på gulvet. du slår på lyset, finner jakka di og prøver å ikke bråke for mye -vil ikke at noen skal våkne, vil ikke si ha det til dem - orker ikke å snakke med dem.

du sjekker etter om lommeboka med småmyntene, bibliotekskortet og månedskortet fortsatt er i lomma før du låser deg selv ut, går til bussen og du tenker at gardistene burde fått lov til å smile, "det ville gjort dagen min litt bedre" - gjort det litt bedre når du litt senere sitter og venter på bussen og du har den ekle ånden som hadde vært så mye bedre om du hadde hatt evnen til å huske å pusse tennene når du er drita.

men jeg var ikke bakfull den dagen jeg mistet jomfrudommen, men det føltes fortsatt som å vente bakfull på bussen. to følelser jeg klarte å koble sammen etter å faktisk ha ventet på bussen i skitne klær med rødvinsflekker.

jeg hadde kanskje ikke øl i håret, og jeg hadde faktisk pusset tennene - etter at vi hadde hatt sex for første gang gikk jeg inn på do og vasket hendene, men jeg vasket meg ikke i ansiktet - jeg ville ikke ødelegge mascaraen og pudderrestene. så tok jeg litt tannkrem på fingeren og pusset tennene.

også gikk jeg inn til ham igjen, han som lå under dyna med gitaren over seg. spilte "mad world" av gary jules for meg av en eller annen grunn. jeg satt ved siden av og tenkte at "nå ødelegger han sangen for meg, den fine og skjøre sangen jeg hører på hele tida, han ødelegger den," tenkte jeg og ble sur. (men han ødela den ikke. jeg hører fortsatt på sangen noen ganger, og jeg tenker aldri på ham.)

jeg spurte om et glass vann som jeg fikk. så gikk vi inn i stua og jeg så på babybildene av ham som hang på veggen og sa: "du var jo til å spise opp!" og han smilte.

også stod jeg utenfor døra inn til leiligheten deres igjen, leiligheten til den lille familien på tre, og jeg sa "kanskje vi sees igjen i sommerferien". han kysset meg og jeg synes det var unødvendig - vi er ferdig nå, tenkte jeg.

jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for få leppene hans unna meg, så jeg konsentrerte meg om hvordan han lukta når han var naken og hva han luktet med klær på. da det hadde gått mange nok sekunder, tok jeg et skritt tilbake, smilte og sa ha det.

fire timer senere stod jeg på bussholdeplassen og lurte på om menneskene rundt meg kunne se om jeg var en annen person nå enn den jeg var da jeg stod opp tidligere den dagen. men jeg kjente jo ingenting til forskjellene selv, så jeg antar at de ikke så noe de heller.

det å miste jomfrudommen, det skulle liksom være så stort - i alle filmene gruer de seg jo til å 'do it for the first time'. og mine bestevenninner hadde pult og superparet i parallellklassen hadde til og med hatt sex på skoledassen. men nå skjønner jeg hvorfor mine venner aldri snakket om 'første gang'. når du først har gjort det, vet du hvor lite det er.
det bare er jomfruer og kristne som snakker om jomfrudommen som om det er noe stort.

jeg stod på bussholdeplassen og livet var en film uten bakgrunnsmusikk, for det var ingenting kult eller vakkert i å miste jomfrudommen, men det skjedde -

det å miste jomfrudommen var like stort som å våkne opp skitten hos venninna di og vente på første buss hjem fra byen med tre andre som du ikke aner hvor kommer fra.

14:18

da jeg var fjorten gråt jeg fordi jeg hadde vondt i kroppen (av grunner som ikke kan nevnes).

jeg pleide å grine så mye at puta ble våt og putevaret smakte salt i flere dager senere og er det ikke rart hvordan man blir så vant til de sorte maskaraflekkene at man ikke orker å bry seg om å bytte putevar fordi det ser så ekkelt ut.

14: først gråt jeg og tenkte på hvor mange dager det var til jeg fylte 18, også tenkte jeg på hvor fint det ville være 18 og kanskje ha en kjæreste jeg kan ringe når jeg har det vondt, han vil helt sikkert si at han er glad i meg og at han vil redde meg og at jeg fortjener bedre.

jeg var fjorten. jeg trodde på det å bli voksen og det å flytte hjemmefra, det å fylle 18 og ha gode nok venner.

nå er jeg 18 med gode venner, men jeg tror ikke lenger på det å bli voksen og kjærligheten som venter meg - den gutten som skal holde meg i hånda når jeg griner, han finnes ikke - jeg griner og jeg griner og jeg griner (av grunner som fortsatt ikke kan nevnes)- 1) fordi det gjør vondt i hodet, magen og hjertet 2) fordi jeg husker hva jeg tenkte da jeg var 14 og føler meg plutselig så dum når jeg innser at den patetiske kjærligheten hvor gutten holder deg i hånda, trøster deg, kysser deg i panna og sier du er bra nok ikke eksisterer, ikke faen om den eksisterer og jeg griner så mye at jeg ikke får puste

(det eneste som egentlig betyr noe er at jeg vet at jeg fortjener bedre, tror jeg - alt annet er bare en illusjon du leser om i bøker for tenåringsjenter som har det vondt)

or perhaps it's because he loves me too,

even though his love harms me

and his love harms him

it is still love

and i know

and i know

and i know

i'd rather be lonely and free

than loved and held captive

innsikt//jegerikketeitsomholdertilbake

jeg har gitt den lyserosa kjolen med blomster til søsteren min fordi jeg ikke vil tenke på deg - jeg har byttet sjampomerket fordi du hadde det samme merket i dusjen din og den håndkremen jeg kjøpte den sommeren det var oss, den bruker jeg bare om vinteren

jeg skammer meg over det, men noen ganger håper jeg fortsatt på at du skal komme inn døra på det utestedet jeg sitter på. men jeg har ikke tenkt på hva som skal skje etter det. jeg tenker det kanskje vil gjøre vondt, selv om jeg har møtt deg flere ganger siden sist og jeg har ikke følt noen ting - verken sinne eller glede - men jeg er fortsatt redd for at neste gang skal være den gangen det gjør vondt, kanskje neste gang er den dagen du sier unnskyld og graver i gamle sår - kanskje neste gang er dagen jeg er så full at jeg spør hva i helvete du tenkte med da du gjorde det du gjorde, kanskje neste gang er dagen jeg tør å spørre om du noen gang var glad i meg og finne ut av hva jeg gjorde feil og hvor det gikk galt

jeg tenker på deg noen ganger når jeg ser ting som minner meg om deg, når jeg hører på den sangen vi kysset til eller når jeg kjører forbi schous plass - sånne ting minner meg om deg og jeg bare venter på at du skal dukke opp, og uansett hvor jeg er, om jeg ser en med den samme gange som deg eller en som har det samme håret som du hadde, eller eier et av klesplaggene du hadde - om det så er 3 timer unna hjemmet eller en 13-timersflytur unna i et annet kontinent, vil jeg fortsatt stoppe opp fordi det starter å prikke i hjertet og når jeg har roet meg ned igjen vil hjerte banke fort, men jeg vil klare å gå videre igjen - for jeg skjønner, jeg skjønner at det ikke er deg - du er ikke her lenger og det er ikke sånn at du følger etter meg heller

jeg er over deg, jeg er helt over deg, men jeg er ikke over det at du var så feig og slem og jeg skulle ønske det hadde vært oss to gjennom tykt og tynt og ikke bare det tykke

rart det der

Jeg forstår ikke hvordan din beste venninne kan bli din verste fiende eller hvor rart det er når din verste fiende blir til din beste venn.

Hvordan 'evig' blir til noen få måneder som du hadde gitt alt for å få tilbake. Hvordan man kan la noe man sa man aldri kunne leve uten forsvinne. Hvordan menneskene som en gang hadde gitt alt for å være med deg ikke engang kan vie deg to minutter av livet sitt. Hvordan lukten av et menneske blir igjen selv når det er borte.

Hvor enkelt du kan viske noen ut av livet ditt bare fordi det er enklere enn å ordne opp. Jeg forstår ikke hvordan folk kan love deg noe når vi alle vet hvor vanlig det er for løfter å bli brutt.

du kan få kysse meg når du vil

det tryggeste hadde vært

om du hadde sydd

ansiktet mitt fast

med store sorte løse sting

i putevaret ditt

hm

“being alone never felt right.

sometimes it felt good, but it never felt right.” ― charles bukowski

en jeg elsker

15 år. vått gress, gå i sokkelesten på vått gress. lærerne som tilbereder grillene allerede klokken 3. de muslimske jentene som må hjem med ferja klokken 9. jeg som hadde kranglet med pappa for å kunne dra, lovte å ringe hver dag, men jeg gadd ikke. jeg gidder fortsatt aldri å ringe når jeg har sagt jeg skal gjøre det, selv når jeg vet hvor mye bedre det blir av å bare ta den ene lille samtalen og si at jeg lever. skoletur. jeg skal ikke hjem før om tre dager.

jeg hadde kjærlighetssorg på den måten bare unge piker kan ha kjærlighetssorg. det handlet jo aldri om kjærlighet, kunne bare ikke forskjellen på det å føle seg verdsatt og kjærlighet, men alle andre mente jeg hadde kjærlighetssorg.
jeg lurte på hvorfor jeg ikke gråt, hvorfor jeg ikke gråt hver gang jeg så markus sitte ved siden av oda som hadde ødelagt alt - hvorfor lå jeg bare ikke inne på det rommet jeg delte med fire av vennene mine og låste meg der inne resten av turen, jeg vet jo at vennene mine hadde vært der for meg og snakket dritt om både oda og markus med meg. ser du. jeg hadde egentlig aldri kjærlighetssorg. jeg var bare jævlig flau og trengte å heve meg over det hele, men alt var ødelagt.

han sitter i den andre enden av senga. jeg ligger under dyna og bare øynene og panna mi er synlige.
"er du lei deg"? spør han.
"ja, men nei, det går fint, jeg trenger bare å sove litt," sier jeg.
"laura fortalte meg at du likte meg. men jeg er ikke forelska i deg," sier han og ordene gjør vondt og jeg har lyst å ha ham bort og jeg ber ham gå.
"det har ingenting med deg å gjøre... men jeg... gråter du?" spør han, fordi jeg har øynene lukket. jeg sier at jeg ikke gråter - jeg gråter jo egentlig aldri, jeg er bare drittlei av å ta imot piss nå. jeg vil fortelle ham at dette ikke er noe koselig, at dette ødelegger hele turen og jeg vil fortelle ham at det søren meg finnes viktigere ting i livet å bry seg om enn at han ikke liker meg. "det handler ikke om deg egentlig," sier jeg.
"laura bare overdrev," sier jeg, "jeg har andre ting å tenke på. jeg er ikke forelska i deg, hun bare misforstod," sier jeg.
jeg tør plutselig ikke puste, for jeg er redd han kommer til å gjennomskue meg - at han kommer til å forstå at jeg vet så jævelig lite om hva jeg holder på med, men at jeg bare må late som om jeg har alt klart.

vi sitter der i noen minutter. etter en stund kommer bestevenninna mi inn døra og markus reiser seg og går.
"vi sees senere," sier han. jeg har lyst til å vise verden fingeren. hun geiper etter ham og smeller igjen døra.
jeg legger meg under dyna igjen.
"går det bra?" spør hun.
jeg sier at det går bra.
"jeg skjønner ikke hvordan du kan like ham, han er jo stygg," sier hun. jeg merker at det på en måte hjelper veldig når hun sier sånne ting, men jeg føler også at jeg må forsvare meg selv.
"han er søt," sier jeg. "men det spiller ingen rolle, egentlig".
"jeg hadde det sånn med lotta. jeg var så forelska. og vi flørta litt. også sa hun at jeg var for ung for henne," sier hun.
jeg hører halvhjerta på det hun sier, for jeg er opptatt med å finne ut av hvordan jeg skal komme meg ut av de sympatiske blikkene under middagen etterpå. alle veit jo at jeg dreit meg ut.
men hun fortsetter. "det er egentlig ikke det at hun avviste meg. det er bare det å ha latt et menneske liksom bety så mye for deg, at alle vet at du var keen og det at de får selvtilfredsheten av å drite deg ut på det måten, det er det som gjør vondt," sier hun.
jeg tenker herregud, men sier ingenting.

hun veit det ikke, for jeg sa aldri at det hun sa var helt magisk og at det er en perfekt beskrivelse av alt jeg følte - følelsen av å ha gitt noe og ikke fått noe igjen, men det at den andre kan si at jeg var irritert - jeg blir så skamfull og frustrert bare av tanken.

og hun veit det ikke, hvor jævlig bra det hun sa var og at det er på de ordene jeg senere klarte å skille en ordentlig kjærlighetssorg fra et slag mot egoet, men hun er så jævlig jævlig bra og når jeg tenker meg om var det kanskje under den samtalen jeg tenkte at vi kom til å være venner for resten av livet.

nå bor hun i en by jeg ikke har besøkt henne i ennå, hun lever et annet liv og gjør andre ting, men vi møtes noen ganger i året og gir hverandre klemmer og forteller hverandre alt vi hater og elsker ved livet.

hun vet det kanskje ikke, men jeg ser kjærligheten i alt hun gjør for meg, selv når hun gjør mindre fine ting er det vakkert i mine øyne. hun er en del av kroppen min. hun er det paret med sko som jeg tar på meg og tenker at jeg kan ta over verden med.

'jeg elsker den jenta her og hun betyr jævlig mye for meg, min familie og hun har jævlig mange som er glad i henne. hun har fortalt meg hva du sa, og jeg skjønner ikke hvorfor hun tar deg tilbake. jeg kunne godt ha kuttet av deg kuken din og stappet den ned i halsen din, fordi det du sa var så jævlig patetisk og mannsjåvinistisk, men jeg gjør det ikke bare fordi rita hadde bedt meg om å ikke gjøre det'.

jeg har aldri fortalt henne det, kanskje fordi vi aldri sier takk til hverandre med ord, men jeg har lyst til det nå - jeg vil takke deg for at du er sterkere enn meg de dagene jeg ikke er sterk nok for meg selv - takk for at du holder meg for god for de tingene jeg ikke tør å holde meg selv god for. jeg har ikke sagt det til deg tidligere, men jeg tror dette er det kjærlighet egentlig handler om.

growing old

#2

'tenk så vakre vi er sammen og tenk så vakkert det er at du lar meg være din, takk for at du ga meg en sjanse og takk for at du er litt eldre, takk for at du vil kysse meg og takk for at du vil ta på meg og takk for at du hører på meg, takk for at du sier jeg er pen uten sminke og takk for at du vil dusje med meg, takk for at du lager mat til meg og takk for at du deler den beste frokosten i verden med meg, takk for at du deler alt med meg og

takk for at du smiler før hvert kyss, takk for at du kysser meg hver gang før jeg går ut av rommet, takk for at du ler av det at moren din hørte oss da hun kom hjem fra jobb forrige uke, takk for at du tar meg ømt den dagen du har besøk, takk for at du tenkte på meg hvert minutt den ene helgen vi ikke så hverandre i det hele tatt og tusen tusen takk for at du har lyst på meg.

hver gang jeg kjører forbi bussholdeplassen jeg gikk av på de gangene jeg skulle til deg, lurer jeg på om du vil komme på. du veit, den bussholdeplassen du fulgte meg til når jeg skulle hjem, der jeg ikke kunne kysse deg fordi jeg var for redd for at onkelen min ville se meg. jeg fikk alltid det siste kysset hjemme hos deg, husker du det?

husker du den ene dagen i en eller annen bakgård i oslo, hvor jeg fikk noe i øyet og jeg ba deg blåse og du blåste to ganger før du sa 'noen ganger er du akkurat som et barn'.
det regnet ikke den dagen, men lufta var fuktig og det var tåkete. det føltes liksom som om det kunne begynne å regne når som helst, så vi fant en bakgård med store trebenker og et tak. det føltes som om klokka var fire, men den var bare tolv, og jeg kan ikke si så mye mer om lufta - jeg skulle ønske jeg hadde målt fuktigheten i lufta den dagen - men jeg kjenner den i hvert fall igjen de gangene det er sånn.
de dagene jeg egentlig ikke har lyst til å dra ut fordi det er så stygt vær, men jeg drar ut fordi jeg har planer - jeg tenker ikke på deg før jeg går ut av døra og lufta treffer meg, det er først da jeg tenker på deg, og da er det forsent å snu, så jeg prøver bare å sykle så fort som mulig sånn at jeg slipper å tenke på deg snarest mulig.

og hvordan har det seg egentlig sånn at det alltid har vært fint vær på de styggeste dagene i livet mitt - jeg kunne skrevet en lang liste. men den dagen du sa du var lei for det var jo en av de fineste dagene den uka, kunne du ikke valgt å si det til meg en dag det regnet, en dag som hadde passet bedre til stemninga du ville lage - jeg klarte ikke å fatte det du sa fordi det var så fint vær, skjønner du ikke det.
men det fine været hindret deg ikke i å si du visste jeg var forelska, at du ikke var klar for et nytt forhold og at du ikke ønsket å såre meg, hva faen var det du egentlig tenkte på da du sa det - hvordan gikk jeg fra å være så yndig i dine øyne til at du følte så lite for meg at du kunne fortelle meg at du ikke ville såre meg.

vi var ikke lenger venner etter den dagen, du visste det da du sa det - hvorfor løy du og sa at du ville være venner med meg når du brydde deg mer om dine følelser enn mine - for det er jo det du gjør når du får dårlig samvittighet og hvis du virkelig hadde brydd deg så hadde du blitt. du hadde blitt når du visste hvor mye jeg slet og hvor vondt det gjorde da du dro. jeg mistet den jeg hadde hatt nærmest - er du klar over hvor ekkel jeg følte meg den dagen du sa jeg kunne kysse deg alle steder bortsett fra på munnen.

hadde vi fortsatt vært venner hadde du aldri sagt det du sa, hadde vi fortsatt vært venner hadde du aldri gjort noe sånt mot meg, hadde du brydd deg sånn som du gjorde noen uker tidligere hadde du strøket meg på armen og sagt at det ville gå bra istedet for å fortelle meg at du ikke kunne forelske deg i meg lenger.

to år senere er jeg glad jeg ikke fikk fortalt deg hvor glad jeg var i deg. jeg er ikke glad i alle de små fine tingene vi gjorde sammen, som hvordan du fikk magen min til å kile. eller hvor glad det gjorde meg da jeg klarte å kysse deg på de riktige stedene. eller hvor glad jeg ble den gangen du vekket meg med sjokolade, selv om det var fruktnøtt og jeg hater sjokolade med fruktbiter.

to år senere er jeg heller glad jeg ikke fikk fortalt deg hvor forelsket jeg var i deg. jeg tror det uansett hadde gitt deg enda dårlige samvittighet for måten du kuttet meg ut på. du skulle bare ha ventet litt til, så hadde vi fått det bra - men sånn ble det ikke, sånn blir det ikke, så derfor er jeg glad jeg aldri fikk fortalt deg hva jeg egentlig følte.'

#1

'nei, jeg mener det. det er ikke et snev av poesi i det å runke en gutt i en kinosal som den mest usikre 14-åringen i verden, 14-åringen som ikke hadde spist noe annet enn knekkebrød til frokost og droppet middager i to uker og ikke turte å snakke om noe av det til noen som helst - fordi hun var den eneste som ikke hadde hatt kjæreste tidligere, den eneste som aldri hadde kysset før, den som ikke hadde klart å skyte noen baller i mål og den som ingen ville ha.

jeg var fjorten og tok på en pikk jeg aldri så, med den ene bestevenninna hans til venstre for meg som hvisket meg i øret at 'det der er helt normalt, jeg gjorde det da jeg gikk i sjette' og den andre bestevenninna hans som satt til høyre for ham som jeg egentlig ikke fikk sett fordi jeg ikke turte å snu meg i den retninga i det hele tatt. jeg stirret rett inn i skjermen med johnny depp, orlando bloom og kiera knightley som kjempet mot en eller annen blekksprutmutant under hele filmen, men fikk ikke med meg hva som egentlig skjedde før jeg så filmen igjen to år senere.

jeg kjente det harde og det stive under buksa hans og det ble vått og jeg fortsatte, og jeg sa til meg selv 'nå er du helt ferdig' og lurte på hvordan dette kom til å ende. jeg ville ta bort hånda mi, men jeg visste ikke når man var ferdig og jeg tenkte plutselig på at jeg skulle hjem - tenk om mamma finner ut av alle løgnene og jeg ble redd og glemte pikken i noen minutter.

så kom rulleteksten og jeg stoppet å bevege på hånda. han bevegde endelig litt på underkroppen sin og jeg tok vekk hånda, rulleteksten ble ferdig og han spratt opp for å gå på do og jeg så den siste biten som om det var det jeg hadde betalt 75 kroner for å se.
'ten years later' og orlando bloom og kiera knightley hadde fått en jævla sønn.

noen dager senere fortalte han meg at han skulle ønske jeg hadde blitt med ham på dass så jeg kunne ha kysset ham ned magen og sugd ham, og en uke senere sa han at jeg var feit og 18 måneder senere unnskyldte han seg for oppførelsen sin.'

om å reise

forskjellen på å lære noe, innsikt og selvinnsikt.

å lære noe på en reise: så kan du gjenfortelle det du har lært og du klarer faktisk å sette fingeren på akkurat hva det er. hva er det du kan nå, som du ikke kunne før du dro?

innsikt: du vet litt mer om hvordan verden fungerer, om det så er biologi eller sosiologi så skjønner du litt mer og du ser et tydeligere og større bilde.

selvinnsikt: den store selvinnsikten. "man er aldri den samme etter en reise". men vet du hva du egentlig innså? kanskje ikke. vet bare at jeg ble forandra, jeg har jo lyst til å vite hvorfor men det holder for nå - det holder at jeg vet at jeg har det bedre. kanskje om noen måneder eller år, har jeg klart å lære av det og innser hva som egentlig skjedde.

selvinnsikt trenger du ikke å reise for. du kan finne selvinnsikt i solsenga i din egen lille hage. det funker, liksom. alle mennesker bør sitte igjen med en selvinnsikt til slutt.

du kan også lære noe i ditt eget hjem, du trenger ikke alltid å reise for å lære noe, men det er jo en veldig fin måte å lære nye ting på.

innsikten. innsikten må du nesten reise for. men så er det ikke alle som trenger innsikt. noen nøyer seg med selvinnsikt. de har andre mål i livet.

It doesn’t have to be so complicated. You don’t have to strive to gain insight. It happens gradually.
In the end, it doesn’t really matter where you spent your life as long as you were happy living your life. A curious mind can be tamed anywhere and you can learn something in every corner. We live in a world that contains of small truths in every little thing - even in the monotonous sound of the train wheels that becomes a lullaby after some hours. Of course I could listen to the sound of a train closer to home, but I find it nicer to do it on a journey.

uansett hvor flink jeg er til å snakke er jeg aldri ærlig nok for det gjør alltid litt vondt i magen når jeg skal vise fram noe jeg har skrevet for jeg er så redd for å bli gjennomskua

usikre sinn har så sultne hjerter at de fråtser i seg alt de kommer over men du bør ha lest og hørt nok til at du spyr av å fråtse og du vet vel at da er du tom igjen og plutselig er du tilbake der du starta og så er du enda mer sulten

jeg vet ikke hvorfor vi gjør de tingene vi gjør når vi vet at det er så feil

og jeg vet ikke hvorfor ting ikke går så bra som det bør når du faktisk tenker klart