"du tenker for mye"

du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for myedu tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye du tenker for mye

"men jeg bare føler at vi snakket sammen når du hadde det kjipt og at nå som du har det bra så er det liksom ikke så viktig for deg lenger å snakke med deg," sa jeg

"men du var jo borte i en uke," sa han

"ja, jeg vet, men..."

"ok, men i ferien. jeg spanderer kaffe på løkka, også kan jeg fortelle deg om at jeg er lykkelig og har det bra".

i travel because i like to be on the move all the time and i am so easily bored it scares me and one day i hope i'll meet a person who would like to be constantly moving with me and i hope it'll be a while before we are bored of each other

and we'll travel through dresden in the summer and that will be so good and have i told you i have a friend in north italy we can visit if you want to and lets end up in sri lanka and i'll teach you how to crack open a wood apple and we can go hunting for peacocks and stuff - let's watch the peacocks while they dance - oh my god have you seen how pretty they are don't you think they are pretty and please just hold my hand when we face soldiers that is the only time you need to hold my hand or well maybe also when we are sat under a mango tree and i tell you a story and you can just fall asleep on my lap and i'll never be bored or sad again do you think we'll be bored or sad again?

I believe in language. I believe in the complexity. And the mystery.

"du må inhalere. si eplekake. epleh... kakeh. kom igjen!"

den siggen jeg røyker hjemme i skjul smaker alltid så annerledes

det smaker liksom så nytt, som de første gangene jeg røyka - og jeg stumper røyken på en stein og slipper sneipen mellom to planker, reiser meg opp fra den lille plasthuska og smiler fordi jeg kjenner at jeg mister balansen -

- nikkosjokk liksom, hvor lenge er det ikke siden jeg hadde nikotinsjokk nå, egentlig?

vår

det lukter vår og regn gjennom vinduet mitt, gjennom de tykke oransje gardinene som jeg fikk av en gammel mann vi kjenner

jeg lukter at søsteren min snart kommer til å måtte ta øyedråper mot pollenallergien og at jeg snart kommer opp i eksamen og ser tyske filmer for å kunne pugge til eksamen og at det lukter klor hver søndag for mamma må alltid vaske opp - vi får ikke lov til å dra ut før det lukter klor og vi alle har moppet gulvet

og jeg lukter snart sommeren, husker du den sommeren for akkurat tre år siden, da jeg skrev så mye om hun ene jenta som ble sammen med den ene helt forskrudde gutten og jeg skrev noe om han som elsket musikk, men som for første gang hørte sangen i hjertet da han stoppet opp og snudde seg etter dama han skulle lære seg å elske

søren, det lukter vår og jeg gruer meg allerede til vinteren tror jeg

vi er ikke alle utstyrt med samme evner. jeg har trent opp mine evner til å forstå meg på vanskelige situasjoner, jeg har trent meg selv opp til å stille opp med mye sympati og empati og det å kunne høre på de ekleste og fæleste ting et annet menneske har opplevd.

jeg er ikke pen, jeg er ikke hyggelig, jeg er søren meg ikke kul og flink til så mye, men jeg er et speil. du kan se deg selv i meg. jeg har absorbert alt det vonde jeg noen gang har følt (alt det jeg har hørt, sett eller vært borti selv)- og det vonde er erfaringene som gjør meg til en god venn.

jeg er redd for å si noe feil og gjøre det verre, men jeg ser sammenhengene og jeg synes det er lov å ligge på bunnen og tenke på det vonde som skjedde for ti år siden - drit i de som sier at fortid er fortid - fortid er noen ganger nåtid - og tenker du på det du opplevde da du var fjorten og full, skal du få lov til å tenke på det uten at noen forteller deg at det er galt. alt har en funksjon.

det ordner seg. det blir bedre. ser du det ikke? ser du ikke at det bare blir bedre?

du bor i et av de store rommene i hjertet mitt

'jeg tok en abort på onsdag'

sier hun,

og plutselig går det fra snakk om forhold og sommerfugler i magen

til at jeg blir stille

og hun fortsetter å snakke om hormonene sine

til at jeg sier: 'jeg skulle ønske jeg var der på onsdag og hadde holdt hånda di gjennom det hele'

og så sier hun at ambulansen kom og hentet henne og at det er der hun har det teppet jeg holder i hånda fra - 'men det går bra med meg,' sier hun

og jeg merker at hjertet ikke er der lenger og hodet er helt tom,
men så tenker jeg på det at hun er sammen med kjæresten sin snart - da vil hun vise fram teppet sitt til ham, det teppet som holdt henne varm da jeg ikke kunne holde henne varm, hun vil få kyssene hun fortjener og hun vil alltid være i trygge hender - i mine hender - uansett hvor verden vi måtte befinne oss

Published with Blogger-droid v2.0.4

forskjellene

det handler ikke om å kunne bli kysset av hvem som helst og danse med hvem som helst og ligge med hvem som helst

det handler om å IKKE bli kysset, det å kunne danse alene og ligge med den du har lyst til

når er vi egentlig fri, alle jenter som synes det er greit å bli tatt på rumpa fordi "vi lever i en ny tid nå"

egoistiske kjerringer, takk takk takk, det er ikke nå du skal finne ut hvem som er dine ekte venner

jeg kunne ha laget en liste over alle de gangene du har såret meg og jeg fortsatt uselvisk har stilt opp for deg

nei, det handler ikke om å være en dramaqueen, det handler ikke om å lage problemer ut av ingenting, det handler om å ikke være redd å snakke for rettferdighet. det handler ikke om å være konfliktsky og ikke være redd for konflikter, det handler om å være feig eller modig.

når du har det vondt er det ingen andre ting jeg skulle ha gjort, ingen andre steder jeg skulle ha vært, ingenting annet bedre å gjøre - enn å sitte sammen med deg i en eller annen krok

petersbrg str. 67

jan:

jeg er en snill, men kynisk bitch. idyll og glede er en illusjon og ekte vennskap eksisterer ikke. sommeren varer bare i 5 måneder før det begynner å snø, og det går ikke an å ha det fint om vinteren.

jeg tror ikke på at livet kommer til å gå bra. jeg tror på sporadisk sterke vennskap og 90% ensomhet. jeg tror på blow jobs i heisen uten å se hverandre i øynene i det hele tatt. jeg tror på det å føle meg stygg. jeg tror på mørket. jeg tror på sinne, hat, slag i trynet, hull i hjertet og tortur i hodet.

mars:

jeg danser til klokken seks på morgenen og bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, bryr meg ikke om at jeg glemte å barbere meg under armene før jeg dro og jeg ser på hun i den sorte genseren som sier "i morra tar jeg med deg på en bedre fest" og jeg sier: "kødder du, dette er det beste jeg har vært på noen sinne". vi er 5 stykker sammen og vi passer på hverandre, og de tre andre som er der de danser de også. jeg forteller kjæresten hennes at nordmenn danser med armene oppe i været og han forteller meg at tyskere føler bassen også prøver vi på det i noen minutter, før jeg drar ut for å finne hun med det veldig korte håret som står ute og tar seg en røyk.

vi går opp trappene og vi smiler, hun med den sorte genseren og kjæresten kommer litt senere og jeg hører sladder om radioen før kjæresten går ned igjen også forteller hun om ekskjæresten sin, den mentale torturen - "han var fantastisk halvparten av tida og helt gal den siste," sier hun og jeg forstår, jeg forstår så jævlig godt hvorfor man blir boende med noen som skader deg og sier de hater deg halvparten av tida, men er bra og fantastiske resten av tida - "jeg har noe av det samme forholdet til pappa," sier jeg, "for man tror på de gode dagene," sier jeg.

to dager senere forteller jeg dem om alt om han som jeg engang var forelska i og ikke ville kysse meg, han som ødela meg og tok bort alt fra meg og jeg kan se det på dem at de synes det er vanskelig, at de virkelig unner meg det fine livet de har nå, også forteller jeg om han jeg engang var venn med men som nå hater meg og de sier jeg fortjener bedre, de skjønner ikke hvorfor folk er så dumme- "du må slutte, ikke gå tilbake, du må ikke gjøre dette - bare hold deg unna ham, det er virkelig ikke verdt det - om jeg så må finne en annen til deg!"

det var nytt for meg, den type glede og det var det som var så fint - for visst faen blir det bedre, jeg skal oppleve mye nytt - jeg har så mye å lære meg og alt vil ordne seg. dette er ikke alt. jeg som har tenkt at jeg har opplevd alt jeg kan oppleve og at livet aldri blir noe særlig bedre enn dette - jeg trengte bare å dra til berlin og se at folk kan være glad i meg uten at jeg prøver å bli likt, jeg trengte bare å forstå at det går an å ha det bra uten å prøve, at de fleste jeg er sammen med til vanlig gjør meg liten, får meg til å holde kjeft og være stille og ikke snakke om det de synes er kjedelig - de vil at jeg skal ha det bra, men ikke bedre enn dem. og det tok meg en tur til berlin å innse at det IKKE trenger å være sånn.

"det har vært ordentlig fint å ha deg her. ikke sånn 'nordmenn på besøk, la oss ta en øl - det har vært kjempefint. kom hit neste år, ikke tvil noe mer på det," og jeg sier "takk"

takk for at du ga meg et håp jeg ikke engang visste at eksisterte.

snart. veldig snart kommer alt til å ordne seg. det kommer til å årne seg. jeg gleder meg til å kunne sitte på et kjøkken og løse problemene våre sammen med et titalls kopper med kaffe og ingefær te og sigaretter og å lage middag til mennesker som jeg vet kommer til å like det uansett hva jeg lager.

pakkeliste

pakking: done

should know by now

jeg må ikke tro at jeg betyr noe

at de som tror de vet mer enn meg må få lov til å gjøre det

at det er greit å late som ingenting for å unngå intriger

å ikke bli sur når jeg ikke slipper til

å tenke på det beste for meg selv

og ha det fint uten publikum

og innse at framtida ikke bare er min

innse at det finnes 100.000 andre med den samme drømmen som min, men jobbe for å være en av de 3 som klarer det

lær meg å puste

jeg husker ikke lenger hvordan det er å slå hodet mot flisveggen, jeg husker bare at det gjør vondt, at det gjør vondt i hodet flere dager etterpå og det må være en grunn til at jeg tenker på det noen ganger, at jeg kanskje burde slå hodet mot en vegg men så husker jeg at det var noe som gjorde vondt og jeg ikke kunne noe for - JEG MÅTTE SLÅ HODET MOT FLISVEGGEN -men jeg har valget nå, jeg kan velge å ikke gjøre det og da burde jeg la være

det er sånne kvelder jeg husker hvorfor jeg en gang ønsket å dø. stemmene som trenger seg inn gjennom to dører og et gulv, frykten for at morgendagen blir ille, det å føle seg alene og forlatt og alene - jeg så mørket som 5-åring da jeg var helt alene i barnehagen og likte mye heller å være med de voksne enn med de andre barna, hvorfor mobbet de meg egentlig, hvorfor lo de av meg og husker du tungekyssene, det å alltid være for liten og for mørk i huden og bare ikke være kul nok

men det er ikke det det handler om, det handler om magefølelsen, den følelsen av at magen noen tar magesekken din og rister litt på den, det er jo sånn det føles å dra i barnehagen og vite at man blir kasta sand på liksom, så ekkelt var det og jeg så mørket som en 5-åring og visste ikke hvordan jeg skulle si fra at noe var galt i magen min

det er sånne kvelder jeg husker hvorfor jeg en gang ønsket å dø - og så tenker jeg på hvordan de vil se på meg om jeg ender livet - en som ikke kjempet hardt nok, en som ikke så verdien av livet som to hardtarbeidende mennesker sto på for å kunne gi meg- og jeg, jeg jeg jeg - noen ganger jeg fortsatt den 14 år gamle jenta som om kveldene ikke ser noe problem med å ende det hele

berlinlondonpariscolombonairobibogotatokyohochiminh

faen ta det, faen ta det, der vil jeg møte vakre mennesker med vakre historier og hva skal jeg egentlig ta med videre, livet er en kortvarig lykke, livet finnes bare vakkert og jeg har opplevd nok skjønnhet, men det har tatt så lang tid - selvtilliten - jeg har det jeg engang trodde jeg trengte trengte men er ikke fornøyd,

egentlig så liker de meg ikke, jeg liker ikke dem heller, de er byrder, jeg gjør alt for dem - skal man jobbe for noen andre hele livet - ville du virkelig holdt hånda mi om jeg hadde fortalt deg dette - spiller ingen rolle uansett, det er nå jeg trenger deg og nå er du ikke her og det er din skyld at jeg ikke stoler nok på deg til å kunne ringe deg, er det sånn det skal være VÆR SÅ SNILL lær meg å puste VÆR SÅ SNILL, lær meg å puste

bare fordi sola skinner på bildet,

betyr det ikke at det ikke ligger døde lik bak buskene

bare fordi det regner den vinteren,

betyr det ikke at alle får nok mat den våren

bare fordi skosporene stopper ved husporten,

betyr det ikke at de ikke har vært utenfor vinduet ditt

meg

jeg er hun som skal besøke søsteren sin som ble født et år senere enn seg selv i belgia. det første hun gjør er å finne en kiosk (imbiss) inne på togstasjonen, men de har ikke tobakken hun vil ha - da ble det en 25-pakning for 5 euro - gå bort til informasjonen og spørre etter en billett til eisenach (der martin luther bodde og skrev tesene sine) og dama snakker ikke engelsk og jeg må si "ein karte zu eisenach" - min dårlige skoletysk jeg ikke har brukt på over et år. hun skjønner det jeg sier, og svarer at jeg kan komme meg ned dit på 2 timer for 70 euro, eller 4 timer for 40 euro, "aber then you must change 4 times". jeg tenker at det går fint, for jeg har med bøker - miranda july og en annen bok jeg ikke lenger husker hva var - og skrivesaker. jeg setter meg på toget, og på det første toget snakker jeg med en tysker på tysk, og overhører at de som sitter to seter foran meg er fire norske menn fra rælingen på guttetur.

jeg er den jenta som setter seg på et tog som kjører i flere timer bare fordi hun trenger litt tid alene - så mye jeg egentlig hater å være på tur med andre - late som om jeg liker noe, late som om jeg alltid er så keen på å gjøre noe gøy - nei, noen ganger er det greit å bare sette seg på toget, lene seg tilbake i de mange setene.

for toget er fint, fra toget ser jeg alle de forskjellige trærne og de rare husene og tau med klær som henger på og ser jeg godt nok etter og leser fort, ser jeg også hva ungdommen bryr seg om i de forskjellige byene jeg kjører gjennom, det de har malt på i så mange forskjellige farger som glitrer.

jeg setter meg alene på tog fordi jeg trenger å tenke over det jeg gjorde for to måneder sida, det jeg skal gjøre de to neste ukene og hvor jeg kommer til å være om to måneder fra nå av.

våkne opp til appelsinjuice

"skal vi stikke?"
det er nå jeg vil si nei, for jeg har ikke lyst til å dra når jeg vet at stemninga fortsatt er topp som faen.

men jeg svarer ja, for jeg er plutselig drita rita og jeg HATER å være drita rita, miste kontrollen over min egen kropp og menneskene som ler fordi jeg smiler så rart når jeg har drukket og "rita, hva har du drukket i kveld enkli?" og jeg får lyst til å svare: "bensin, dovann og baconfett - hva faen bryr det deg".

jeg sier ja til å dra hjem selv om klokka ikke engang er 12, for jeg kommer på hvor fint det er å våkne opp ved siden av henne og tenke at de helt sikkert har appelsinjuice i kjøleskapet - i stedet for å våkne opp hos en eller annen jeg kjenner halvveis etter å ha delt madrass med en som ble minst like full som meg kvelden før, en jeg kysset og holdt hender med og hele tida visste at når vi tar følge til togstasjonen dagen etter, vil han ikke lenger holde hånda mi eller kysse meg eller se på meg.

jeg vil spise frokost med henne, tenkte jeg, og sa ja til å stikke hjem. drikke tre-fire-fem glass med appelsinjuice og snakke med moren hennes som er så kul, snakke om hvorfor vi gjør de tingene vi gjør og bruke sola som vekkerklokke.

det var akkurat det jeg trengte.

topp stemning tar alltid av uansett - jeg vet hvordan det føles å ha det gøy, men jeg vet veldig godt også hvordan det er å stå opp og tenke at du har driti på leggen og brent av penger du overhodet ikke har og å dra hjem og ha lyst til å slå hodet sitt mot et vindusglass.

"Hvorfor er du her i dag?" 8. mars, Oslo

we shall meet in heaven

det er litt rart egentlig, hvordan jeg aldri så mamma gråte da jeg var et lite barn. senere har jeg funnet ut at den ene broren hennes var barnesoldat, at moren hennes døde av forgiftning etter en ulovlig abort, faren var alkoholiker, og da jeg var 5 fikk mamma beskjed om at den yngste søsteren, hun som droppet ut av universitetet for å bli soldat, døde i et slag.

"siste dagen før jeg dro, tryglet hun meg om jeg kunne sy en kjole til henne av all reststoffet. jeg sa jeg ikke hadde tid, men jeg lovte å komme tilbake en dag og sy en kjole til henne". des11

de sier jo at barn får med seg mer enn det de voksne tror, men jeg fikk aldri med meg de store hemmelighetene, jeg visste aldri at noe var galt, jeg hadde nok med meg selv. jeg hadde nok med å være annerledes, nok med å ikke ha nok venner, nok med ikke å tore snakke høyt i klassen, nok med den ekle følelsen hver gang jeg skulle på skolen, nok med å være en minoritet blant andre minoriteter - prøve å finne ut hvordan man kunne være seg selv i en verden hvor de fleste enten var nordmenn eller muslimer og jeg var den eneste som ikke var det. jeg hadde nok med å finne en utvei allerede som 6-åring på det livet jeg fikk utdelt.

6 år, arnljot gellines vei 31: jeg husker at mamma smørte de strekene på leggene mine som var røde, de som var hovne etter bambustangen, at hun smørte dem inn med sesamolje. og den dag i dag er det kanskje noe av det jeg husker best, at sesamolje lindrer all smerte.

"men jeg har også bare sett bilder. og hun er vakker. kanskje når vi er hos onkel, han har sikkert noen bilder. for de studerte jo sammen i en liten stund. nei, hun sa ikke fra til noen at hun skulle dra. men hun prøvde visst å snakke med den eldste tanta vår om det, men hun begynte jo å gråte og nektet henne å dra, men så dro hun likevel". des11

men jeg husker ikke at mamma gråt noen gang - hvor i helvete var jeg egentlig? hvordan var hun så mye i min verden, og jeg aldri i hennes?

jeg var 5 da tanta mi ble borte. men hvor var jeg egentlig? og pappa som inviterte søstrene sine på mat den dagen, for han støtter ikke krig og synes det skal feires når soldater dør - herregud, stakkars stakkars mamma, hun må jo ha gråtet - og hvorfor fikk jeg aldri med meg dette?

etavatu. etavatai ta.

Jeg tok på meg flanellskjorta med små malingsflekker fra kunst- og håndverkstimene i 10.klasse da vi skulle lage et hus, den som også hadde et stort hull ved albuen fra den gangen jeg satt fast i et dørhåndtak og ermet nesten revnet opp.

Noen klær får deg i en spesiell stemning. Den blå og rosa skjorta tok meg tilbake til en tid hvor jeg pleide å kjede meg så mye at skjorta var en av de største gledene i livet mitt.

aldri gi slipp på de triste følelesene som er lidenskap

jeg tror jeg ser dårlig

da jeg var seksten:

når jeg ser opp i taket og ser de syltynne strekene som jeg ikke har sett før, lukker øynene hardt igjen, åpner dem opp og gnir meg i øynene og ser små grå prikker, som sorte våte malingdråper på et foto og jeg lurer på om andre ser det samme som jeg ser, at jeg lager bilder i hodet med taket som bakgrunn

stillheten, det eksisterer ingen stillhet, det er et konstant sus i øret mitt som ikke vil bort og det blir aldri aldri aldri stille, og jeg hører susinga mer når jeg lukker øynene og derfor må jeg åpne dem opp igjen for å kunne se prikkene i taket og jeg kan velge mellom prikker eller et abstrakt tak som smelter sammen og selv om taket bare er hvitt, smelter det jo alltid sammen

alle de fine guttene

jeg får bare lyst til å ta dem med meg hjem. jeg har opplevd det tre ganger i mitt liv, at jeg har klart å prate fritt og få sagt det jeg vil, at jeg er oppriktig interessert i det han sier og under samtalen sitter jeg og ler og smiler og tenker at han er kul. og når jeg går hjem igjen tenker jeg at han ville vært den type gutt jeg kunne bodd med og ligget i sengen med uten å pule, uten å kysse, bare dele en seng med - og vi kunne vært hverandres bestevenner om dagen og kjærester om kvelden.

det er det jeg tenker når jeg går hjem igjen, de gangene jeg har gått hjem igjen og ingen andre enn meg så det samme som jeg så i ham, så angrer jeg på at jeg ikke var tøff nok, selv etter å ha vært tøff nok til å fortelle om meg selv på en så utleverende måte, men jeg var søren meg aldri tøff nok til å spørre om vi bare kunne møtes igjen neste helg.

men hvor mange jenter som meg har ikke du møtt egentlig?

på gata i en gammel by i tyskland, foran biblioteket mitt, alene på et lite rom med plakater over alt, hvor mange jenter som meg har ikke du møtt. jenter du har hatt det fint sammen med og hatt det kult sammen og hatt en jævlig fin samtale med og veitdu, det er kanskje det som gjør at jeg aldri blir hodestupsforelska ved første blikk lenger, sånn som jeg kunne gjøre da jeg var 14. for jeg vet at det vil ta flere måneder til vi ser hverandre igjen og i mellomtida kan det hende du faktisk møter en som meg igjen og dere klarer kanskje å forelske dere i hverandre, men jeg, jeg tror på skjebnen, jeg har ikke tid til å tro på noe annet enn skjebnen - og egentlig håper jeg vel fortsatt på at vi blir ført sammen uten at vi planlegger det, for jeg orker ikke å planlegge ting og bli skuffa når alt blir ødelagt.