schadenfreude

det var et tidspunkt hvor jeg alltid så meg over skulderen for å se om du fulgte etter meg. var redd du var ute etter meg. og det var du jo. du ville ødelegge meg, du ville vinne over meg ved å påføre meg mer skade enn det jeg gjorde moy deg. jeg var så dum og jeg ødela alt. det er sånt jeg gjør. "du er gammel nok nå, gjør du sånt på pur faen?" var jeg dum? eller var jeg virkelig ond?

men jeg tenker ikke på deg lenger. du eksisterer ikke i mitt liv lenger. når jeg ser bilder av deg, blir jeg ikke lenger lei meg for at vi ikke snakker sammen.

jeg lurer på om du kanskje fortsatt ser etter meg når du kjører forbi skolen min. og det gjør du nok. jeg tenker nesten aldri på deg lenger, men når jeg kjører forbi bussholdeplassen du pleier å ta bussen fra, ber jeg alltid en stille bønn om at gud må bruke alle sine krefter på å ikke la oss møtes.

jeg håper du innser at jeg er god. så ikke se meg, ikke se etter meg.

men takk for at du lar meg være.