Can't take my eyes
off you
Jeg har tatt på deg
en gang. Jeg tok deg på skulderen, og du vek unna, og jeg lovte meg
selv at jeg aldri skal ta på deg igjen, i hvert fall ikke først, du
kan få ta så mye på meg som du vil, hvis du vil det.
Vi går
hjem sammen hver dag, og jeg føler vi aldri får fullført samtalene
vi har, at vi alltid må gå før vi er ferdige, du vil at vi skal
drikke te sammen og vi må gå fordi du skal på jobb, fordi jeg skal
på skolen, løse oppgaver, men jeg fullfører samtalene med deg i
hodet, på sms, sender deg snaps, sier 'takk for idag', 'god natt, vi
sees imorra'.
Jeg likte deg ikke
engang for noen måneder siden. 'For en arrogant mann'. 'Ingen menn
skal få oppmerksomhet av meg når de ikke vil ha den,' tenkte jeg.
Og så plutselig, fra å aldri se hverandre, gikk vi til å se
hverandre nesten hver dag.
Jeg får masse
sommerfugler i magen av å være rundt deg. Du sender meg masse lange
blikk. Jeg blir glad hver gang jeg får lov til å fange de blikkene, jeg er den som snur meg først, når det blir litt for mye.
Så om kveldene, når
jeg legger meg, har jeg følt at du har tatt på meg, og at jeg har
tatt på deg, selv om vi ikke har gjort det, men det er noe med de
sommerfuglene og de lange blikkene, jeg kjenner dem hele tida.
Men
vet du, jeg er så glad for at vi ikke ligger sammen. Jeg blir så
nevrotisk av å ligge med noen. Jeg tror de hater meg etterpå. Jeg
tror ikke du hater meg, ikke ennå, kanskje snart, kanskje du innser
at jeg er koko, at du ikke orker, jeg vet ikke – det er alltid så
mye ved meg man kan bli sliten av, har jeg tenkt.
Men jeg er så
betatt, og jeg veit du også er det, og til sommeren, når vi er
ferdig å skulle se hverandre hver tirsdag, fordi da har vi ikke
lenger forelesninger samme, da skal jeg samle sammen nok mot til å be deg ut på date.