jeg jobber med fjortenåringer nå, og jeg hadde helt glemt hvor jævlig det er når han du er forelska i heller vil prate med bestevenninna di (vel, kanskje hun ikke var en så god venn likevel) og du vil gå aleine og læreren din spør deg hva det er som er galt, kan jeg gjøre noe, har du vondt og alt du sier er: jeg må få lov til å ha et privatliv jeg også!!!!!. ja, jævla drittlærer, jævla drittskole, jævla drittgutten, jævla drittvennene og ingen ser deg, ingen ser deg og det er ingen som kan gi deg det du trenger. 

tenk at barnevernet slakta meg i det man kan kalle et karakterdrap
fordi de nektet å tro på at pappa var sjuk og posttraumatisert
men mente det heller var en kulturgreie

en motherfuckings kulturgreie.

at de henla saken min fordi de mente at livet mitt dreide seg om at mamma og pappa var utlendinger som ikke klarte å tilpasse seg et norsk verdisystem

når jeg prøvde å forklare dem at det ikke er det at jeg ikke får lov til ting, det er det at pappa er sjuk i hodet og slår meg og ikke husker det i etterkant

og tenk deg det, mange år senere leser jeg om hvilke rettigheter et barn har i denne velferdstaten, men dette gjaldt ikke for meg i 2011 fordi barnevernet trodde at jeg løy.