rosie rosebush

du er min nye venn og jeg forteller deg at du ikke trenger å slikke meg, jeg lukter skikkelig dårlig, sier jeg, skikkelig skikkelig dårlig, jeg har gått på en antibiotikakur og jeg en venn sa at jeg luktet sånn som folk lukter etter to uker på speed og jeg synes det lukter som den bæsjebøtta jeg møtte tømme en gang, den vi også hadde pisset i, det lukter liksom kjemisk og det har vært vanskelig å leve med meg selv de siste dagene, sier jeg, men du slikker meg for det om.

du tar meg bakfra og jeg blir dårlig noen av gangene, men jeg tør ikke å si det. vet ikke helt hvorfor, jeg burde bare si: "hei, jeg synes det er litt vanskelig noen ganger å ikke kunne se folk i øynene når jeg har sex, jeg blir dårlig av det noen ganger, jeg føler meg plutselig veldig alene og det er ekkelt, jeg burde heller si fra når du kan ta meg bakfra for når det går bra er det skikkelig godt, liksom," og du hadde sagt: "ja, selvfølgelig, det er helt greit," men hver gang sånt skjer tenker jeg at det går bra snart. dette går over om et sekund, bare pust, pust rolig og det går bra, men jeg burde egentlig si det til deg. du ville sett på det som en tillitserklæring, du ville tenkt: "hun er ærlig og det er bra," for jeg vet jo at du er en sånn person som tenker på ting folk sier, det er jo derfor vi er venner.

jeg betyr noe nå. jeg betydde ingenting for tre år sida. da hadde jeg en eksistensiell krise. jeg følte meg veldig unødvendig i et så stort univers. jeg er fortsatt ganske liten på denne store planeten, men jeg har funnet noen absolutte sannheter som gir mening, som jeg klarer å forholde meg til.

1. jeg trenger å puste.
2. man må spise noe, men ikke alt hvis man ikke føler for det.
3. det er dumt å ikke få nok søvn.

og så er det de sannhetene som bare nesten alltid fungerer, men ikke alltid
1. dansing er bra
2. det gjør meg godt å være rundt gode folk
3. skriving er sunt
4. det er bra å si ja, det er viktig å si nei.

ser du, jeg er ikke hvit, ikke mann, ikke streit og jeg danser nedover gatene noen ganger midt på lyse dagen og jeg bryr meg veldig mye. jeg bryr meg skikkelig mye. jeg bryr meg om at folk ser på meg som om de har lyst til å voldta meg når jeg går med en kort kjole nedover gata på en lørdagsmorgen, jeg bryr meg om at noen synes dette er en passende reaksjon å ha til mennesker, jeg bryr meg om at folk forteller andre hva de skal gjøre som om de veit akkurat hvordan det er å være deg, jeg bryr meg om manglende solidaritet, at vi ikke veit hvordan vi skal oppføre oss som gode venner, mennesker, et helt miljø og jeg bryr meg om at folk ikke får lov til å betale det de har i stedet for at alle må betale det samme.

jeg husker ikke hva dette skulle handle om. jeg tror jeg begynte å skrive fordi jeg skal sitte på taksi og skrive, og jeg trengte å få noen greier ut. forrige uke var ganske slitsom. du fikk en bihulebetennelse + måtte operere ut en visdomstann + trekke ut en annen, jamma låsen på en dass på et utested og krøp ut av et hull noen sparket opp for deg og en av dine bestevenner ble nesten voldtatt i et av dine hjem igår.

ha en skikkelig fin dag. 

coffee and cigarettes helt aleine

jeg har gått forbi der du bor nesten hver dag de siste to ukene og tenkt: "ja, det stemmer, han stakk på ferie, jeg burde kanskje skrive et brev og sier at jeg har skikkelig lyst til å bli vennen hans når han er tilbake i oslo igjen"

men jeg glemmer det hver gang, og jeg tenkte egentlig at han skulle være borte skikkelig lenge, kanskje i fire uker og da ville jeg ha reist vekk, og jeg glemmer ham hele tida helt til jeg går forbi der hvor han bor.

og en dag sitter han der og prater med en eller annen fyr og jeg lurer på om alle vennene hans bare er fyrer, om de er sånne fattige kunstnere som holder på med et eller annet eksistensielt kunstprosjekt, de av den typen som får meg til å tenke: "wow, akkurat dette kan bare du holde på med fordi du er en mann, fordi du er en hvit mann som liksom ikke trenger å tenke på noe annet enn rom og tid og sted og din egen tilstedeværelse med mindre du ønsker å tenke på noe annet, imens vi andre må tenke på rom, tid, sted, vår egen tilstedeværelse, men vi må også tenke på den tilintetgjørelsen andre gjør av oss hele tida fordi vi ikke er hvite menn sånn som dere andre".

jeg liker deg jo skikkelig godt, jeg synes du virker skikkelig smart. jeg er lei meg for at jeg sikkert undervurderer vennene dine, de er sikkert bra mennesker. men det er jo faen meg jeg også, men jeg blir undervurdert hele tida så det jevner seg sikkert litt ut. jeg er bitter og sint, men jeg er ikke slem, men jeg kjefter hvis folk er teite og ikke lar andre danse aleine.

men tilbake til bare deg.

du skriver du også. og du snakker om skrivinga som om den er viktig for deg.
den er viktig for meg også.
selv om jeg ikke alltid sier det, er det det viktigste jeg har.
noen ganger tenker jeg at jeg er glad for at jeg fortsatt har begge armer og synet mitt intakt, for hvis ikke vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort.
jeg kunne ha mista hørselen imorra og fortsatt skrevet om alle de lydene jeg har husker å ha hørt noen sinne.

om natta drømmer jeg at jeg er blakk og har flytta til seattle og jobber som eskorte og tar tattoveringer og er tilfreds, at jeg har noen venner som liker meg skikkelig godt og at jeg har et studielån opp til ørene, så mye at jeg får nok - jeg flytter til havna og bor i en container med en jeg også kjenner i det våkne livet.

om dagen drømmer jeg at jeg blir med deg hjem og at du er dominant og at jeg er underlegen og at du tar meg skikkelig hardt og biter meg på puppene og at du straffer meg for alle de tinga jeg gjør feil, for alle de gangene jeg prater for mye og ikke gjør de tinga jeg har sagt at jeg skal gjøre og du kaller meg udugelig og jeg er enig og så forteller du meg hvordan jeg kan gjøre opp for meg og så kommer alt til å liksom bli så mye lettere.