denne er til deg fordi du såret meg sånn

Vi blir drita

Og vi elsker

Ømme kyss

Teller bare så vidt

Bli borte

Bli værende

Vi må holde sammen langt fra hverandre

Små berøringer

Gir sommerfugler i magen

Også sånn plutselig:

Bortkasta smil

Dører som slamrer

tanker om hjertets immunforsvar

Da jeg var fjorten trodde jeg at det gjorde vondt i hjertet fordi jeg hadde vært så forelska. Egentlig så var det bare min stolthet, det lille jeg hadde av selvtillit som ble trampet på, og smerten gikk gjennom hjertet og inn til hodet. Nå er jeg eldre og har vært skuffa altfor mange ganger til å kunne huske det, men nå har hjertet et immunforsvar - det har ikke hodet mitt lenger.

Vakum

Jeg har lyst til å skrike så farlig høyt, jeg vet jeg ikke kommer til å nøye meg med å bare rope litt. Jeg vil rope så høyt at det gjør vondt, sånn at jeg kjenner det i lungene at 'nå vil jeg dø' og ikke bare tenke at det var deilig å skrike, for det skal gjøre VONDT når jeg skriker, så vondt at det tilsvarer tomheten jeg føler. Samtidig lurer jeg på hvordan man kan måle tomhet, for tomhet er jo synonymt med vakuum? Noen ganger gjør det vondt i magen fordi jeg ikke føler noen ting, eller fordi det er hull i kroppen som ingenting har klart å fylle. Ingen lykke, ingen sinne, bare ensom tomhet.

i dette landet regner det fint. det er ikke grått, det er grønt.

det er høst nå og det regner, og det er min favorittårstid fordi fargene er fine, men det er ingen annen stund som minner meg på hvor ensom vi egentlig er.

'jeg har mye kjærlighet å gi, jeg bare vet ikke hvordan jeg skal slippe det ut,' har jeg lyst til å si til deg. og etter at jeg har sagt det vil jeg at du skal si noe fint som får meg til å smile. men jeg kommer ikke til å si det, for kjærlighet er noe man helst viser, ikke noe man skal snakke om.

pappakomplekser. herregud. mitt tenåringsliv er bygd på pappakomplekser. jeg er også en klisje, sammen med alle andre, alle andre blir også mint på hvor ensom verden kan være om høsten. med det grønne regnet og de gule bladene og meitemarkene.

skamfullt

trenger ikke noe forelskelse, i hvert fall ingen kjærlighet. bare en som kan holde meg i hånda og gi meg lange klemmer og jeg lover, jeg lover å ikke falle for deg når vi ligger i samme seng eller når jeg stryker deg oppover armen og jeg lover at blikkene ikke skal være altfor dype.

jeg kan ikke forelske meg i noen, mine ord ville vært en belastning, samtaler ville vært meningsløse for uansett hva du nå enn sier vet jeg hva som er riktig før jeg spør deg om hva du synes jeg bør gjøre.

vil bare at du skal holde meg i hånda litt til før du går, før jeg innrømmer at jeg er forelska eller ikke er forelska eller kanskje jeg bare skal innrømme at jeg ikke egentlig veit hva forelskelse er.

våre bobler

hvis det hadde vært opp til meg hadde jeg latt deg bo i en boble, i en boble med en dør jeg bestemmer over. så kunne jeg bare ha sluppet inn de som jeg vet vil gjøre deg godt, sånn at jeg vet du kommer til å være glad. du kunne ha bestemt over min dør og vi ville vært lykkelige. vi er unge, men har blå belter i kjærlighetssorg og jeg tenker at vi ikke fortjener flere.

FRAGILE FRACTIONS

Autumn is such a fragile season and it comes with fragile people and fragile smiles. It is like if people during autumn are confused. They are perplexed and frustrated, but they don't know that they are frustrated or they just don't know why.

Then winter comes and people are more confident again. They are depressed and lonely, but they are confident. Not much can be done to change your mind during winter.

But autumn. Autumn is different. Everything is different during autumn. Autumn lays the foundation for winter, which was a season I intended to not go through alone. That is why I had to tell Lucas the truth. I had to tell him the truth about us because I was sure he hadn't comprehended it yet. Remember, people were confused during autumn; Lucas was one of these people.

We sat down on a bench and I asked if I could hold his hands. He nodded and took my hands, but without passion and that annoyed me.

“What did you want to talk to me about?” he asked me. He smiled, but it wasn't a nice smile, it was just a smile he smiled trying to make me feel comfortable, to assure me that everything was OK.

I looked down at his hands that were laying over my hands. “It might sound silly, but sometimes I feel like I don't mean enough in your life. I have no part in it. No important role. I want to make you happy, sad, warm and cold at the same time. Sometimes it annoys me that I'm not the person who is able to do that to you.”

“Why do you want to make me sad and cold?” he asked.

“Just because me causing sadness in your life means that I mean so much to you that I'm able to hurt you”.

He took his hands away and tried to look me in the eyes. “But why do you want to mean so much to me you can hurt me?”

“Because you are able to hurt me!”

“But I can't help that,” he said. He moved a bit further away from me. I told him I know it's not his fault and there isn't that much any of us could do with it.

“One day I'll mean that much to you,” I told him.

“But I don't know if I want you in my life like that”. He stared at the tree in front of us. I looked at him.

“Why not,” I asked. “Things like that just happen, just like it happened to me”.

“Yes, perhaps,” he said. “Maybe you're right.”

“But why don't you want me to mean that much to you? Don't you like me? Why are we even here then?” I looked at him but he had his eye on his shoes.

"No, but... I don't know. I don't know why. You've made me confused”.
I smiled. “Good”.

“Why is that good,” he asked. “Why is it good that I am confused?” He looked at me now and I kept smiling.

“Because I mean so much to you I made you confused”.

faktisk så er dette et rop om hjelp

For det går ikke ann å rope høyere enn å ikke rope i det hele tatt.

Det finnes ingen hjelp å få. Ingen lever for deg, du er den eneste som bryr deg om deg selv. Ingen bryr seg, ingen kan bry seg. Ingen kommer til å komme og gi deg et bedre liv.

Det går ikke ann å rope høyt fordi stemmen ikke vil la deg gjøre det, men stemmen i huet fortsetter å snakke.